Lederforum 15. februar 2017 i Trøgstad med fokus på menighets ledelse i dag

Denne gang var lederforum lagt til innlandet, nærmere bestemt Trøgstad. 

Trivselen og bevertningen var topp. Og det ble i aller høyeste grad en god ledersamling med mye til ettertanke.

Ole Sletten, pastor i Filadelfia Askim delte av sin erfaring som menighetsleder og gav oss et godt seminar om tjenesten i dag som menighetsleder.

Som eller så ofte i våre samlinger er referatet gjort av Terje Berg Takk til Terje!


Jeg vil dele min troshistorie med dere, blant annet – lederskap er jo på en måte tema her. «Den ensomme leder» er overskriften. Det høres litt merkelig ut, kanskje, men mange vil nok kjenne seg litt igjen. «Å finne og ta vare på tjenestegavene våre» kan det også kalles.

Hvordan var det for meg å komme inn i lederskap?  Jeg vokste opp med brennende kristne foreldre, det kunne være bønnemøter tre ganger per dag. Som barn husker jeg vi ble betraktet som «veldig religiøse», og det var ikke bare greit for oss som barn. Og vi var stadig med på møter. Jeg husker et møte da jeg var fem år gammel – på Fredsbudet – da kom evangelist Rolf Røbergshagen ned midtgangen og profeterte over meg at den lille gutten her skulle legge sitt liv i Guds hender og tjene ham. Dette har mor fortalt senere. I oppveksten kjente jeg at Gud ville noe med mitt liv. Som 13-åring tok jeg et standpunkt for Jesus, for jeg fryktet evigheten uten Gud. Jeg gikk fram til forbønn en søndag kveld, og frykten i hjertet ble borte. Den indre freden fikk jeg da, og jeg ble døpt i vann like etterpå. Så ble jeg åndsdøpt 14 år gammel. Menigheten var et naturlig sted å begynne å tjene Gud. Som 20 åring og nygifte bodde vi i Bodø. Gud talte en dag til meg mens jeg satt i bilen utenfor huset at jeg skulle bli en evangelieforkynner. Det var nesten utenkelig, jeg var sjenert og en introvert gutt. Stå på prekestol å preke – jeg? Nei, glem det. OK, Gud. Vil du dette, må du legge det til rette. Jeg tok fire års utdannelse, det ble som en lang reise.                                                                                                                                                                                     Jeg så mennesker bli valgt som ledere, og at ting ble feid under teppet, da de ikke visste hvordan de skulle ta opp forskjellige saker. Gud sa til meg, at det du lærer nå, skal du bruke i menigheten.  Nå er du under opplæring i Guds rike. Utdanningen skulle ikke brukes i postverket, men i menigheten. Det ble nesten med meg, som det ble med Moses. Det han lærte skulle bli til hjelp og velsignelse.

Vi flyttet til Askim og ble en del av menigheten der. Min vane tro engasjerte jeg meg hundre prosent i menigheten. Etter jobb ble det nok litt mye. Svigermor var på besøk og gjorde meg oppmerksom på at jeg måtte bruke litt mer tid hjemme – du har kone og barn.                                                             Vi har jo noen blindsoner, da er det godt å ha noen som taler inn i bindsonene våre. Jeg ble valgt til eldste i Filadelfia, og jeg hadde aldri vært i et eldstemøte før. Vi hadde ting å behandle, mange ting. Det første møtet ble en gedigen nedtur. Vi satt i møte fra kl. 17 til kl. 01-02.00 og snakket blant annet om hvilke pålegg vi skulle ha på snittene i neste fest? Jeg tenkte: Her blir jeg ikke lenge. Vi fikk gjort visse endringer, for slik kunne vi ikke holde på.

Gud talte til oss, om at vi skulle dra til Lofoten. Jeg fikk jobb i administrasjonen i kommunen. Der fikk jeg se hvordan kommuneledelsen fungerte innenfra. Igjen var dette en forberedelsestid. Men forkynnerkallet, Gud? Det var naturlig for meg å gå inn i menigheten i Betel, Lofoten. Så en dag ville jeg bekjentgjøre kallet i menigheten. Svigerfar satt i eldstrådet. Jeg regnet med et klapp på skulderen og et halleluja, for så å sette i gang. Men jeg ble skuffet. Jeg ble frarådet å gå inn i forkynneroppgaven. Det ble en diger kalddusj. Han hadde selv vært evangelist. Han hadde nok en tanke om at han ville ta vare på svigersønn og datter og deres familie., I ungdommelig iver hørte jeg ikke på svigerfar. Jeg gikk likevel til eldsterådet, fikk anbefaling som evangelist og ble presentert i Korsets Seier. Men jeg opplevde også nå at det var helt stille. Ingenting skjedde.

Jeg spør dere: Hvordan finner vi og fostrer vi nye tjenestegaver i menigheten? I Apg 6, står det litt om dette. Hvordan håndterer vi de unge som kjenner kall til tjeneste?                                                       Hvordan gjør vi det i Filadelfia, Askim? Alle hos oss, som ønsker gå på bibelskole, tilretteleggelse for en tjeneste og søker på et kurs gir vi økonomisk støtte. Nye forkynnere gir vi muligheter i å preke. Det skulle bare mangle. Vi etablerer nå et forkynnerråd i menigheten og fordeler oppgavene i mellom oss. Vi har per i dag 16 forkynnere – fra 20-årene og oppover til de grå hår. Gud har gitt oss mye ressurser.

Tilbake til min troshistorie: Jeg var som sagt aktiv i Betel, Lofoten. Men hvordan skulle jeg håndtere kallet? Noen må jo peke på veien. Jeg sto på bar bakke og holdt på å gi opp. Så kom menighetenes ledelse og spurte meg om jeg ville være hovedpastor i menigheten! Kona mi og jeg pratet om dette. Begge sa vi ja. Og min første begravelse kom, tenkte jeg: Hvordan skal jeg gjøre dette?                                                                                                                                                                                                    En ledende eldste, John Angelsen, sa at nå er Ole vår forstander. Gå til ham.

Det kom en tid med konflikter, også læremessig, og det berørte nær familie. Da kjente jeg hvor tøft det kunne være, jeg følte jeg stod alene. Jeg savnet en mentor, en jeg kunne søke veiledning hos og få oppbakking hos. Hvordan håndterer vi ting når vi er alene?  Vi fikk landet den saken, men påkjenninger rundt dette gjorde noe med meg. Jeg søkte til evangelist Gudrun Stenbakk og avsluttet forstandertjenesten i Lofoten og begynte i annet arbeid. Noen dager etterpå ringte Enok Kobbevik og sa at eldsterådet i Filadelfia, Askim var blitt stille for å spørre oss om å bli menighetens forstanderpar. Vi fikk et år på oss og flyttet dit i 2002. Vi har hatt mange runder med endringsprosesser i denne perioden. Endringer og fornyelse må skje hele tiden, ellers blir det noe statisk som ikke er bra.

Eksempel: Gud skulle fylle lokalet med innvandrere, det kom i profetisk budskap før vi begynte. Det kom flere ganger. Vistartet med møter for innvandrere i 2002 – der var noen få sjeler. Og det utviklet seg ganske fort. På det meste hadde vi fulle hus og 20-30 ble døpt på årsbasis. Da kalte vi egen innvandringspastor og halv omsorgspastor. Vi hadde arbeid mange steder i samarbeid med lokale menigheter.                                                                                                                                        Forandringstilpasningsdyktig lederskap er viktig. Også i Askim har jeg følt meg ensom i ansvaret. Det kan være gode medarbeidere, men noen vi kunne innhente råd og veiledning hos – det er ofte det jeg savner i menighetene.

Kan vi få til noe slikt i Østfold? Tenk på de ressursene vi har hos oss nå – kunne de hospitert i noen menigheter? Det er jo ressurser. Hvordan skulle vi gjøre dette? Behovet er i alle fall til stede. PSiØ - kunne det være noe for dem? Det er nødvendig å ha noen å stå ansvarlig for og søke hjelp og veiledning hos. Det har med ansvarliggjøring av oss selv å gjøre. Vi i Askim ønsker å ha en utenfra som ser våre blindsoner. De ser ofte ukulturen på et sted. Kunne vi i Østfold få til et forum som på denne måten kunne være til hjelp for oss, en erfaren pastor utenfra, som sa at dette ser bra ut, men dette må dere gjøre en forandring på. På den måten ville vi være til hjelp for hverandre.